Kaupanger I og II

Utgravning: Hans-Emil Lidén, 1964
Fylke: Sogn og Fjordane
Bispedømme: Bjørgvin
Prestegjeld: Sogndal

Funnsted
Dendrodatering viser at Kaupanger stavkirke i Sogn er oppført etter 1137. Før den har det antagelig stått to eldre kirker på stedet.

Eldre graver
Det må ha eksistert en gammel gravplass i området allerede før den første bygning ble anlagt på stedet. De eldste gravene under kirken kan gå tilbake til siste halvdel av 900-tallet. Grav 19 har knokler kalibrert til 890-1050 e. Kr. Dels ved anlegget av den brente kirken, dels allerede noe tidligere må imidlertid gravplassområdet være gravd opp, og så gjenfylt under ett – utvilsomt for å sikre den planlagte bygning mot terrengsetninger. På det tidspunkt den senere brente kirken ble anlagt, var man faren for terrengsetninger bevisst. På viktige punkter, såsom under hellerekkene i koret og i skipets nordøstre hjørne, ble terrenget sikret ytterligere ved at stenpukk ble fylt på over de gamle gravene. Slik gravene var lagt, var de utvilsomt fra kristen tid.

Spor etter bygning I
Når det både i nordre og søndre brink i skipet ble funnet rader med stolpehull som var plombert av brannlaget, og som følgelig må være eldre enn stolpehullene fra den brente kirken, er det nærliggende å anta at de må ha tilhørt den første kirke på stedet. Bortsett fra radene med stolpehull har denne bygning ikke etterlatt seg noe spor. Der fantes ikke noe brannlag, heller ingen gulvlag som kunne gi et mer uttømmende bilde av den. De lag som fantes må i stor utstrekning være ødelagt ved reisningen av kirke II. Ett sted i nordre brink kunne imidlertid en mørk stripe sees under et avrettende gruslag som må være lagt da kirke II ble bygget. Den kan stamme fra den eldste kirken. I alt ble 6 stolpehull funnet, tre i søndre brink og tre i nordre brink. Det vestre av hullene i nordre brink var dog nesten helt ødelagt av nedgravningen for et 1600-talls gravkammer og sten fra et fundament fra 1862-1864.

De eldste stolpehullene var noe smalere enn stolpehullene fra den brente bygningen, men omtrent like dype. I hvert fall østre og midtre hull i sørraden var gravd med to rettsidede vegger i noe nær rett vinkel med hverandre, så det så ut til at de var gravd for stolper med firkantede tverrsnitt, uten at det kan sies noe helt bestemt om dette. Avstanden mellom vestre og midtre hull i sør (fra sentrum til sentrum) var ca. 2,3 m. Mellom midtre og østre hull var den ca. 3 m. I nord var avstanden mellom vestre og midtre hull ca. 2,5 m og avstanden mellom midtre og østre hull 3,2 m. Hullene var godt innpasset etter hverandre og hullradene parallelle. Avstanden mellom dem var ca. 4,2 m. Hullene vitner om en veggkonstruksjon som tilsvarer den brente kirkens, med hjørnestolper og stolper midt på langveggene. Det rom veggene har omsluttet, har hatt en flate på ca. 5,5 x 4,2 m. Det har imidlertid ikke vært helt rektangulært, men formet som et parallellogram. Både i vest og øst har hjørnevinklene vært litt skjeve fordi nordveggen har vært ca. 0,4 m lengre enn sørveggen (ca. 5,7 og 5,3 m). Det er i og for seg intet ved denne bygning som peker mot at den har vært en kirkebygning. Men gravene rundt den og de senere kirkers plassering i forhold til den, gjør det likevel sannsynlig. Har det vært en kirke, må det være sporene etter skipet vi har funnet. Om den har hatt særskilt kor kan ikke avgjøres. Også denne eldste bygning er anlagt på et terreng som det først er gravd ned i og som siden er påfylt.

Tabell over stolpehull

Spor etter bygning II
Av de to forsvundne bygninger er det den siste som har etterlatt seg flest spor. Brannlaget viser at treverk har brent på stedet. Bare sørveggen i kirkens skip er anlagt på urørt naturbakke. For øvrig lå hele kirken på et terreng som besto av påfylte blandingsmasser. Disse massene lå ikke oppå den gamle bakkehorisonten, men erstattet den, i det det var gravd ned i naturbakken til en dybde på ½ - 1 m, og så var blandingslag fylt på igjen. Sporene etter den er delvis stolpehull, delvis sten som har dannet underlag for veggsviller. Stolpehullene ble funnet i grenseområdene for brannlaget. Ikke noe sted sto rester av stolpen igjen i hullet. Brannlaget var brutt ved hvert hull, og hullet fylt med sotet sten og brannmasse. Dette viser at restene av stolpene må ha vært trukket opp av hullene etter brannen. I ett bevart hull, hull 2, var den gjenfylte del av hullet så godt bevart at diameteren kunne måles til ca. 0,35 m. Stolpen i hull 3 kan ha hatt en diameter på ca. 0,4 m. Stolpene har vært runde og har stått vel 0,5 m nede i jorden. Spor etter stenskoning rundt dem kunne ikke sees. Hullene i sørveggen var temmelig nøyaktig innrettet etter hverandre. Avstanden mellom det vestre og midtre hull (regnet fra sentrum til sentrum) var 1,4 m, avstanden mellom vestre og østre hull 4,3 m. Ved å legge en parallell med sørveggen gjennom hull 4 i nordveggen ble hull 5 funnet nøyaktig 4,3 m østenfor. Der et tilsvarende hull i sørveggen kunne antas å være, var det en stensetting uten klare nedgravningsgrenser, men det kan være restene av et østlig stolpehull i sørraden. De bærende stolpene i langveggene har stått 4,3 m fra hverandre. Foruten hjørnestolper har de hatt en midtstolpe. To hull kan ikke innpasses i dette systemet, ett utenfor og ett innenfor den brente bygningen. Mellom stolpehullene kunne det både i sør og nord påvises større og mindre heller som var dekket av brannlaget. Disse må oppfattes som underlag for en veggsvill som har spent fra stolpe til stolpe. Bygningen har med andre ord hatt vegger i ramme- eller skjelettkonstruksjon. Mellom midtre og østre hull i nordre rad lå så mange heller at de dannet en sammenhengende hellerekke.

Hellerekker med flankerende markstensrader ble også funnet i den nåværende kirkes kor, men her ble ikke funnet stolpehull som hadde tilknytning til hellerekkene. Det later derfor til at østre del av den brente bygningen har hatt en noe annen veggkonstruksjon enn vestre del. Enten uten stolper i det hele tatt eller med stolper ridende over veggsvillene som i de senere stavkirker. På det ene sted i koret hvor det ble funnet en antydning av et gulvnivå for den brente bygningen, lå dette ca. 0,10 m høyere enn hellerekkens overflatenivå. Her kunne spores flankerende markstensrader på begge sider av hellerekken. Det ser m.a.o. ut til at veggsvillen her har ligget delvis dekket av sten og grus som har vært lagt opp mot den på begge sider. Korets gulvdekke vet vi ikke stort om, men gulvet i skipet har vært av tre med nord-sør gående bærebjelker og øst-vest gående dekke. Det har vært et såkalt ”flytegulv” der dragerne ikke har hatt forbindelse med veggene. De har ligget fritt tvers over skipet, delvis nedgravd i bakken, støttet med foringer av relativt små stener. Endene buttet mot stener som tydeligvis tilhørte underlaget for veggsvillene. Gulvet har med andre ord ligget noenlunde i nivå med grunnsvillenes undersider, eller noe over. I koret lå underlagstenenens overflater på samme nivå som i skipet, mens gruslaget med svidd flis oppå (oppfattet som et avrettingslag for gulvet), lå noe lavere. Korgulvet kan med andre ord ha ligget et trinn høyere enn skipets gulv. Kanskje det er nettopp dette som har betinget arrangementet med den delvis nedgravde svillen i koret?

Ut fra det beskrevne er det sannsynlig at bygningen har vært en kirke. Dens skip må ha vært et rom på ca. 8,30 x 5,2 m, koret må ha vært ca. 2,5 m bredt og 3-3,5 m langt.

Tabell over stolpehull

Kilder og litteratur
Trykt:

• Bjerknes, K. and Lidén, H.-E. 1975: The Stave Churches of Kaupanger, Riksantikvarens Skrifter, vol. 1. Oslo.
• Bjerknes og Lidén 1976: Kaupanger stavkirke og dens konstruksjon, Riksantikvarens Skrifter, vol. 2, Oslo.
• Jensenius, J.H. 2001: Trekirkene før stavkirkene. En undersøkelse av planlegging og design av kirker før ca. år 1100. Con-Text, avhandling nr. 6. Arkitekthøgskolen i Oslo: 132-138.

Utrykt:

• Lidén, H.-E. 1964: Innberetning om gravning i Kaupanger kirke, Sogn, i tiden 5/5-19/7 og 30/8-1/10 1964. Manuskript, Riksantikvarens Antikvariske Arkiv.
• Thun, T.: Brev om prøver fra Kaupanger kirke av 19.11.1997. Manuskript, Riksantikvarens Antikvariske Arkiv.