Heddal

Notodden kommune, Telemark fylke

Kirkens type:
Treskipet langkirke med hevet midtrom båret av 12 staver på grunnstokker. Midtrommet har tre mellomstaver i hver av langveggene og én stav i hver kortvegg. Kirken har sadeltak med høy takrytter. Omgangene har pulttak ut fra midtrommets vegger. Koret har sadeltak, øvre sylinderiske del av apsis er dekket av et kjegletak. Det er svalgang rundt hele kirken, med pulttak mot omgangens vegger. Midt for nord-, vest- og sørvegg er svalgangen utvidet til bislag med gavlavdekkede oppbygg.

Plassering:
Kirken står på sin opprinnelige tuft.

Bruk:
Kirken er i bruk som vanlig menighetskirke

Kirkens antatte alder:
Kunsthistorikeren Anders Bugge mente at koret var fra midten av 1100-tallet, mens skipet er fra omkring 1240. Kunsthistorikeren Peter Anker sier at en datering inn på 1300-tallet kan være mulig.

Opprinnelige deler:
Skipets nedre deler og korets øver deler har bevart mest av det opprinnelige. I skipet er omgangsveggenes tiler originale, sammen med portalene. Tiler og svill omkring koret er bevart. Over korhimlingen er veggene med staver opprinnelige. Det runde tårnet over kortaket er gammelt. Et par dvergsøyler i svalgangen er opprinnelige.

Farveutstyr:
Til det middelalderske farveutstyret hører bemaling av konstruktive og dekorative ledd, med sort konturering.

Dekor:
Koret kan være dekorert første gang på 1200-tallet og overmalt i 1660. I koret er det limfarvedekor (distemper). Skipets middelalderlige limfarvedekor har lignet på korets, den ble overmalt på 1700-tallet, deler av middelalderdekoren er synlig. Døpefont, alterring og kubbestol er oljemalte i 1850.

Dekorativ skurd:
Se Hohler 1999.

Utført dokumentasjon:
1850: Plan, snitt og fasader målt i fot og tommer av byggmester P. Hansen.
1930: Plan, snitt og fasader målt i 1: 50 av H. Semmelmann.
1943: Oppmålinger i skipet i 1: 20 og 1: 50 av arkitektene G. Blakstad og H. Munthe-Kaas.
1954: Plan og snitt målt i 1: 50 av arkitektene G. Blakstad og H. Munthe-Kaas.

Bygningsarkeologiske undersøkelser:
Det er ikke foretatt en mer omfattende undersøkelse av kirken. På tross av omrotinger kan det fremdeles være bevarte deler av eldre kulturlag under kirken.

Antikvariske problemstillinger:
Kirken var i dårlig forfatning og ble ombygget i 1816-25. I 1848 tilbød den nystiftede Fortidsminneforeningen å bekoste en undersøkelse og lage en plan for kirkens istandsettelse. Arkitekt Johan Henrik Nebelong ble overdratt arbeidet. Han hadde liten erfaring med stavkirker og ombyggingen ble omfattende. Nebelong trakk seg fra arbeidet og den danske byggmester P. Hansen fullførte arbeidet. Mange deler av den opprinnelige kirken ble fjernet uten dokumentasjon. Allerede i 1853 finnes en innberetning som forteller at hele den nedre konstruksjon er råteangrepet, og det ble en større reparasjon ca 1854 der sviller, grunnstokker, gulvbord og nedre deler av staver ble fjernet og erstattet av nye materialer, i skip og kor. I 1930 fremla arkitektene Helge Thiis og Erling Gjone et nytt utkast til restaurering, arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas overtok arbeidet i 1939. I 1952-54 ble re-restaureringen utført. Her bygget man på restene i skipets nedre deler og korets øvre deler.

Siden grunnen under kirken tydeligvis ikke er arkeologisk undersøkt, ligger det også et informasjonspotensiale om kirkens historie her.

Litteratur:

• Ahrens, C. 2001: Die frühen Holzkirchen Europas, B. I-II, Stuttgart: II, 290-291.
• Anker, P. 1997: Stavkirkene, deres egenart og historie, Oslo: 160-166.
• Blakstad, G. 1956: Heddal stavkirke, før og efter restaurering, Fortidsminneforeningens Årbok: 1-24.
• Brendalsmo, A. et al 1990: Arkeologiske undersøkelser på Heddal prestegård. Varia 20, Oslo.
• Dietrichson, L. 1892: De norske stavkirker, Kristiania: 295-309.
• Hauglid, R. 1976: Norske stavkirker, bygningshistorisk bakgrunn og utvikling, Oslo: 324-325.
• Hohler, E.B. 1999: Norwegian Stave Church Sculpture, vol. I-II, Oslo: I, 150-156.
• Storsletten, O. 2001: Takene taler, Norske takstoler 1100-1350, klassifisering og opprinnelse, vol. I-II. Con-Text, Avhandling 10, Oslo: II, 153-159.