Hedalen

Sør-Aurdal kommune, Oppland fylke

Kirkens type:
Opprinnelig var kirken en stavkirke med rektangulært skip og et noe smalere kortilbygg med apsis og svalganger rundt. Ved ombygging i 1699 fikk kirken korsform hvor fløyene mot nord, sør og øst ble bygget til i lafteverk. Da ble kor og apsis med svalganger revet. Nord for østre korsarm ble det reist sakristi. Over krysset ble det bygget en takrytter i 1738. Kirken hadde spontak til 1902. Da ble kirken restaurert under ledelse av arkitekt Carl Berner. Det tidligere sakristiet ble erstattet av et nytt kor. Rundt den nye delen ble reist en svalgang.

Plassering:
Kirken står på sin opprinnelige tuft.

Bruk:
Kirken er i bruk som menighetskirke.

Kirkens antatte alder:
Kirken er antagelig reist etter 1160-årene.

Opprinnelige deler:
Den opprinnelige kirken hadde trolig et smalere kor med apsis og svalganger rundt hele kirken. Av den ble bare skipet med svalgangen rundt bevart ved ombygging i 1699. Sperretaket med gavl og bislag med hevet tak over skipets vestportal kan også være opprinnelig.

Farveutstyr:
Stavkirkedelen har et rødmalt felt i brystningshøyde, gulvet er mørkbeiset.

Dekor:
Middelalderkrusifiks med stort konserveringsbehov. Mariaskulptur i kopi laget til kirken i 1990 med oljemaling. Alter, altertavle, alterring, prekestol med himling, lesepult, benker og orgel er bemalt med olje på tre, i tillegg til 6 malerier. Altertavlen overmalt på 1700-tallet.

Dekorativ skurd:
Se Hohler 1999 og Solhaug 2001.

Utført dokumentasjon som finnes i Riksantikvarens Antikvariske Arkiv, Oslo:
1853: Plan og snitt målt i fot og tommer av arkitekt G. A. Bull.
1899-1902: Plan, vestfasade i 1: 50 målt av arkitekt Carl Berner.
1987: Stavkirkedelens plan, snitt og oppriss i 1: 20 og detaljer i 1: 5 målt av sivilarkitekt J. H. Jensenius.

Nyere arbeid:
Ved et arbeid høsten 1985 ble kirkegården planert. Det ble gravet ned til maksimalt ca 70 cm og påfylt ny masse i fra 0-70 cm, med et 10 cm lag matjord på toppen. Kirkegården fikk ved dette en ny profil, et nytt utseende. Mens den tidligere var kupert og kurvet, fikk den nå en jevnere svak helling fra nord. Det ble ikke gravet nærmere enn 5 m fra kirkeveggene som påbudt av Riksantikvaren.

Bygningsarkeologiske undersøkelser:
Ved restaureringen i 1902 ble det funnet mynter under gulvet. For øvrig er det ikke gjort arkeologiske undersøkelser under kirken.

Antikvariske problemstillinger:
Planeringen av kirkegården i 1985 forandret kirkens nærmeste omgivelser. Det lettet vedlikeholdet av kirkegården, men man mistet en del av det tidligere bildet av kirken i landskapet.

Litteratur:

• Ahrens, C. 2001: Die frühen Holzkirchen Europas, B. I-II, Stuttgart: II, 290.
• Anker, P. 1997: Stavkirkene, deres egenart og historie, Oslo: 129-132.
• Dietrichson, L. 1892: De norske stavkirker, Kristiania: 352-357.
• Hauglid, R. 1976: Norske stavkirker, bygningshistorisk balgrunn og utvikling. Oslo: 348.
• Hohler, E.B. 1999: Norwegian Stave Church Sculpture, vol. I-II, Oslo: I, 147-150.
• Jahnsen, J. B. 1983: Bygget av levende stene. Middelalderens kirkelige forhold i Valdres. Aurdal: 71-72.
• Solhaug, M. B. 2001: Middelalderens døpefonter i Norge, vol. I-II, Acta humaniora; no. 89, (dr. philos.) Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo: II, 49-50.
• Storsletten, O. 2001: Takene taler, Norske takstoler 1100-1350, klassifisering og opprinnelse, I-II. Con-Text, Avhandling 10, Oslo: II, 101-104.