Ansvar for stavkirkene

Jørgen H. Jensenius. Kronikk i Bergens Tidende 08.12.2003

Dokumentasjon og forskning omkring stavkirkene ble på 1800-tallet ivaretatt av Fortidsminneforeningen og på 1900-tallet av Riksantikvaren. I Miljøverndepartementets nye prosjekt med vedlikehold og reparasjon av stavkirkene er bygningsarkeologiske undersøkelser marginalisert, skriver sivilarkitekt, dr.ing. Jørgen H. Jensenius.

Gjennom 1800- og deler av 1900-tallet ble stavkirkene i Norge tolket som uttrykk for en nasjonal gullalder. Noen forskere mente stavkirkene var gjenbrukte urnorske hov, andre så på dem som etterligninger av europeiske kirker av sten. Lorentz Dietrichson skrev i 1892 at stavkirkene er "den genialeste oversættelse fra sten til træ i en given stilart, noget land og nogen tid eier". Over hele Nord-Europa er det avdekket spor etter trekirker med veggplanker satt i bakken eller der bæreelementene er jordgravde stolper med sviller, man kjenner i dag til mer enn 800 slike bygninger. Ved en arkeologisk utgravning under gulvene i Urnes stavkirke i 1956 ble det påvist spor etter kirker med jordgravde stolper. Siden er det avdekket spor etter mer enn tretti tilsvarende stolpekirker fra etter år 1000. Planløsningene i disse norske variantene har trekk felles med kirker fra så langt sør som Frankrike og Sveits.

Menighetene bruker stadig halvparten av de 28 stavkirkene i Norge og hvert år kommer flere enn 100 000 mennesker på besøk til kirkene. Bygningene utsettes derfor både for naturlig nedbryting av vind og vær og av daglig slitasje, av forandringer ved blant annet installasjon av teknisk utstyr, og av bevisst ødeleggelse som hærverk og brann. Man må stadig etterse kirkene for å forlenge deres brukstid og for å kunne overlevere dem til neste generasjon i best mulig stand. Derfor er det prisverdig at Miljøverndepartementet ved Riksantikvaren nå har satt i gang et prosjekt for nødvendig vedlikehold og reparasjon av stavkirkene. Vanligvis har man samtidig med slike arbeider oppdatert tegninger, foto og beskrivelser av bygningene, og dokumentert konstruksjoner og materialer som ble avdekket ved reparasjonene. Men i motsetning til tidligere års forvaltningspraksis omfatter ikke prosjektet denne gang bygningsarkeologisk undersøkelse. Slik faglig marginalisering er et tilbakeskritt for trekirkeforskningen både på kort og lang sikt.

Det finnes knapt noe privat marked for bygningsarkeologiske fagkonsulenter i Norge. Tidligere statlig ansatte forskere med opparbeidet ekspertise har søkt til andre områder eller gått av for aldergrensen. Hverken arkitektutdannelsene eller noe universitetsinstitutt har tilbud om profesjonskurs i bygningsarkeologi for middelalderens trekirker. Det finnes heller ikke målrettede prosjekter initiert av Riksantikvaren eller Norsk Institutt for Kulturminneforskning som kan motivere unge for slik grunnforskning. Det er 23 år siden en bygningsarkeologisk undersøkelse ble utført samtidig med reparasjonen av gulvene i en stavkirke, det var i Ringebu stavkirke. Slike undersøkelser er forutsetningen for en teoretisk-praktisk utdannelse i faget. Opplæringen må i stor grad foregå på tuftene eller i stavkirkene selv, fordi arbeidsmetodene omfatter "håndbåren" kunnskap. Kunnskapen formidles av erfarne forskere som på stedet kan drøfte hvordan sammenhenger ved kirkenes form og konstruksjon kan tolkes og forstås. Miljøverndepartementet ved Riksantikvaren har forvaltningsansvaret for trekirkene, men det er tilsynelatende ingen instans som tar ansvaret for langsiktig kompetanse- og fagutvikling i slik forskning.

Stavkirkene, bygningsrester og tufter har i seg et stort ubearbeidet kildetilfang. Bygningene er sine egne primærkilder for viten om planlegging, design, konstruksjoner, form, skurd og inventar i kirkene. Trekirkene har blitt undersøkt med ulik metodikk i 160 år, data er tolket, bearbeidet, publisert og formidlet på ulike fagnivåer. Men enda er det ikke laget en monografi over noen norsk stavkirke som ved tverrfaglig tilnærming tar for seg flere aspekter ved bygningens historie og dens plass i den nordeuropeiske bygningstradisjon. Den generaliserte litteraturen om norske trekirker er nok dekkende for de flestes behov, selv om den gir gamle svar på gamle spørsmål. For å utvikle nye hypoteser og spørsmål trengs tverrfaglig samarbeid, gjerne med utenlandske prosjekter. Det er nødvendig å skrive om norske trekirker i utenlandske fagtidsskrifter og aktuelt materiale må legges frem i internasjonale fora.

1800- tallets tilnærming til monumentene, der kirkene var bærere av evige og selvbekreftende symboler, hjalp til i den nasjonale oppbyggingen. I dagens selvforståelse er verken estetiseringen av bygningene eller 1900-tallets statiske elementbeskrivelser lenger relevant. Kirker blir i dag tolket sammen med tuften, kirkegården, kulturlandskapet, sognet, bispedømmet og regionen som en del av den felles europeiske kulturarven. Overalt i Europa gjaldt den samme trospraksis, men byggeskikken, som var påvirket av sosio-økonomiske og politiske forhold varierte fra land til land og over tid. Utgravningene av jernalderens hus i byene setter også trekirkene inn i en urban sammenheng. Kombinert med litterære kilder kan bygningene være med og vise langvarige sosiale, politiske og økonomiske prosesser i regionen selv og i verden omkring. Tverrfaglig samarbeid gir en forståelse av den historiske perioden bygningene ble reist i. Bygningene er så komplekse at de ikke kan bli forstått og forklart en gang for alle, deres teknologiske, designmessige, bruksmessige og liturgiske forutsetninger er langt fra klargjort. En kvalifisert dokumentasjon er uansett basis for all videre fortolkning og formidling, og en dynamisk historieforståelse forutsetter en langsiktig kompetanseutvikling med forutsigbare prosjekter.

Sett i et internasjonalt perspektiv er stavkirkene spesielle ved at det er bevart 28 av dem og at mange er i daglig bruk. Forskningen omkring trekirkene i Norge skal møte det flerkulturelle, det ikke-kristne og den sekulariserte samfunnsoppfatningen i et forandret Europa. Spørsmålene skal være av global interesse, utover et nasjonalt og kristosentrisk perspektiv. Vi kan bidra til en slik kulturell dialog hvis vi tar opp igjen bygningsarkeologisk forskning av trekirkene fra middelalderen i Norge.