RØLDAL, STAVKIRKE ELLER...?

Jørgen H. Jensenius. Viking, vol. LXI, 1998: 131-145.

Behovet for egne bygninger å feire messen i kom med kristningen av Norge på 900-1000 tallet. Tradisjonen var en orientert bygning i to avdelinger, en kordel med plass til alter og et større skip med plass til de troende og eventuelt døpefont. Dette kan leses ut av innvielsesritualene. Byggeskikken i Norge var i tre, kirkene som ble reist var derfor både i den lokale tradisjon, og inspirert av internasjonale forbilder. Vår kunnskap om de tidligste kirkene er liten, de arkeologiske spor vi har avdekket synes å være av kirker eller kapeller fra etter midten av 1000-tallet. Disse sporene viser gulv og veggflukt av mindre trebygninger, med veggstavene gravet ned i bakken, slik de også var bygget i resten av Nord-Europa. Av de stående stavkirkene ser vi at man etter omkring 1100 begynte å sette stavene på fundamentstener over bakken. De fleste av de bevarte kirkene har fellestrekk vi gjenkjenner som stavkirke, énskipete eller treskipete, men én skiller seg ut. Det er kirken i Røldal, som har form og detaljer man i litteraturen ikke har klart å plassere. I denne artikkelen blir de viktigste omtaler av kirkens konstruksjon og type samlet.

Undersøkelser av og oppfatninger om bygningen

Dietrichson skrev om kirken: "Kirken er uden al arkitektonisk merkelighed, enskibet og derhos sterkt modernisert"(Dietrichson 1892:445). En annen omtale er nesten like knapp:

"Kirken, hvis tømmer skal være taget fra trær omkring tomten, var fra først af en liden enskibet stavkirke; men den er nu saa sterkt forandret, at dens oprindelige karakter er vanskelig at gjenkjende, idet den er bordklædt baade udvendig og indvendig"(Bendixen 1892:31).

Sommeren 1899 ble den ytre kledningen fjernet fra kirken og arkitektene Johan Meyer og Fredrik Pettersen kom til Røldal og målte den opp. Tilgjengeligheten og de nye tegningene gjorde at man kunne få en oversikt over bygningen (ill.1). Man kunne begynne å drøfte dens spesielle form og utseende:

"Det synes altsaa, som om den oprindelige kirke kun har været et firkantet 7,5 x 6,5 meter stort rum uden kor, belagt med stenheller på gulvet og bygget paa en fra den almindelige stavkonstruktion forskjellig maade, idet der mellem de 4 runde hjørnestave har staaet et system af thilestave og over rummet ligget 6 bjælker muligens ogsaa en himling. Det vil vel vanskelig ved dette eksempel alene kunde afgjøres, hvorvidt man her staar overfor en naiv og misforstaaet stavekonstruktion eller muligens overfor resterne af den tidligste bygningsskik..."(Kielland 1902:191).

"Om vi her staar ligeoverfor en usædvanlig naiv og klodset bygning, hvori der har været arvet konstructive motiver fra vor profane bygning, eller om vi staar ligeoverfor reminiscenser fra den aller oprindeligste stavebygning, er mig idag noget uklart, jeg er tilbøielig til at tro begge dele"(Kielland til Schirmer 20.09.1902).

Diskusjonen om kirkens særpreg og historie har fortsatt til vår tid:
"...stort sett er det tydelig at typen med mellomstolper i veggene er av yngre dato, kanskje fra slutten av 1200-tallet, eller første del av 1300-årene. I grunnen er dette merkelig. De første jordgravne stolpekirkene hadde jo slike mellomstolper, og man skulle trodd at det var denne typen som hadde fortsatt også etter at svillene ble innført"(Hauglid 1976:363).

"Mens hjørnestavene har sirkulære tverrsnitt og sylindriske baser, er mellomstavene flatteljet innvendig og buet utvendig, og mangler dessuten baser. Det er altså lagt vekt på å skille mellomstavene ut fra hjørnestavene og gi dem en spesiell form. I så henseende er det likhet mellom Røldalkirken og Finnesloftet på Voss"(Christie 1981:143).

"Den er en enskipet langkirke med rektangulær plan fra begynnelsen av, antagelig bygget som en hallkirke uten kor...Konstruksjonen er spesiell ved at stavene står rett på grunnmuren, mens veggsvillene er tappet inn i stavene. Dette er en mer primitiv konstruksjonsmåte..."(Anker 1997:169-71).

Finnesloftet og Røldal stavkirke

Flere forfattere merket seg tidlig likhetstrekk mellom Finnesloftet og Røldal stavkirke:

"...Finneloftet trænger en grundig konstruktiv undersøgelse, det fremviser jo akkurat de samme typiske mærkværdigheter som Røldal kirken. Det er samme sort hugning paa understokker, firkantede thilestaver og tværbjælker over salen..."(Kielland til Schirmer 1903).

"I forrige aarsb, s. 187-95, meddeltes i en undersøgelse af Røldals kirke en del kontruktioner, der afviger fra de i stavkirkerne sædvanlige, saaledes fandtes i væggene tykke thilestaver, hvori understokkene var tappede ind og i lægjeren flere hoveder af bjælker, der syntes at have gaaet tvers over skibet. Lignende konstruktive eiendommeligheder fremviser ogsaa Finneloftet paa Voss...Understokkene i denne (overbygning) har den samme karakteristiske tætte øksehugning som understokkene i Røldal, medens alle øvrige materialer i anden etage er høvlede. Tvers over anden etages rum ligger loftsbjælker med hoveder, der gaar gjennom lægjerne og er afrundede paa den ydre side. Lægjerne er paa hjørnerne, hvor de gaar gjennem staverne, laftede, ikke sammenskaarne til halv ved, hvorved de ikke ligger lige høit i begge vægflader...Disse iagttagelser viser altsaa, at eiendommelighederne i Røldal kirke ikke er uden sidestykke, men har været anvendt paa en profan bygning i en anden bygd"(Kielland 1903:252-3).

"Takkonstruksjonen (på Finnesloftet) skil seg og heilt ut frå dei meir kompliserte kyrkjetaka, med di loftet har ein slakare takvinkel og eit einfeld sperretak der sidetrykket på veggene vert teki opp av ein tverrvegg fem bitar. Midtstavane er ikkje runde, som vanleg, men har rektangulært tverrsnitt og har stryk som tilene"(Berg 1949:15).

"Såleis har det vorti eit hus der ein på ein og same tid ser påverknad frå profan tømmerbygging, frå stavkyrkjene og frå normannisk steinarkitektur"(Berg 1949:30).

"Første høgda er tømra med to store rom...kvar for seg med eit smalt smette mellom"(Berg 1995:228).

"Oppå bjelkelaget over buene er det ikkje meir tømring i huset. Vidare er det stavbygging, same teknikken som stavkyrkjene er bygde etter. Det er to rom og to svalgangar i andre høgda òg"(Berg 1995:234).

"Ei segn hevda at loftet var bygt til kyrkjeleg bruk...Det er uråd å sjå at huset skulle vera sett opp til kyrkje. Orienteringa nord-sør høver ikkje. Dei to hovudromma i loftet kan ikkje ha tent som skip og kor. Det har aldri vore opning i veggen mellom dei"(Berg 1995:240).

Forfatterne har merket seg likhetstrekk ved Finnesloftet og Røldal stavkirke, i planform, materialbruk og tilegning. Det som er ulikt er sammenføyninger som for eksempel hjørnestavene. På Finnesloftet er basene trædd ned over de laftede svillene, i Røldal møtes svillene skråskåret i basene.

Beskrivelse av Røldal kirke

"Da baade understok, lægjer og gjenstaaende thiler i denne (øst-)væg er tjærebredde paa østre side, turde det være givet, at kirken ikke har havt kor i sin tidligste skikkelse, og at de 8 thiler turde være afsagede og anvendt paany i det tilbyggede kor"(Kielland 1902:191).

"Gavlvæggen mellem skib og kor staar urørt, tjærebred og veirbidt paa ydre side. Korets tag støter stumt til væggen uden nogen forbindelse, begge deler peger paa, at koret er senere tilkommet..."(Kielland 1902:192).

Kirken har rektangulært formede skip og kor. Hjørnestavene har tilnærmet samme form, med klokkeformete baser og en vulst øverst. Det er minst fire profiler trukket på planker og sviller og de er ulike i skip og kor. I skipet er det hovedsakelig karnissprofiler, i koret hulkilprofiler. Dette kan tyde på ombyttede og gjenbrukte materialer. Yttersiden av skipets østvegg er værslitt, med tjærespor, den har åpenbart stått ubeskyttet en tid. Korets møneås er bare ført inntil veggen og ikke gjennom den, slik det ber vanlig i andre kirker. Sviller og stavlægjer i koret er ført gjennom mellomstavenei skipets østvegg og forankret med tverrnagler. Det er spor i skipets svill som antyder at mellomstavene er flyttet for å kunne ta imot korets sviller og stavlægjer (fig. 1).

Fig.1. Røldal kirke, nordveggen sett fra nord. Målt og tegnet av Fredrik Pettersen 1899, Riksantikvarens Arkiv.

Svillene i skipet er tappet inn i hjørnestavene, veggtilene står i not i svillenes overkant og går opp i utsparing i stavlegjens underligger. I tre av veggene er det bevart mellomstaver. De er flatskårne inn mot kirkerommet og med avrundete flater ut mot svalgangene. Sperretaket kan være middelaldersk, men er ikke opprinnelig. Takvinkelen er på ca. 58 grader.

Skipet var opprinnelig første byggetrinn. Koret vil derfor ikke bli drøftet i denne sammenhengen.

Grunnen under kirken

"Grunden under skibet var yderst mærkværdig: der var saaledes pakket sammen en mængde stene, tildels meget store, der delvis var lagt i lerjord. Rundt omkring fandtes en paafaldende mængde flade stene og heller; disse og lerjorden maatte efter kyndige mændsmening være hentet dertil langveis fra. I ethvert fald maa stensætningen være gjort med hensigt, og de flade heller har muligens dannet det første gulvlag..."(Kielland 1902:189).

En visuell undersøkelse av grunnen viser at det er påført et ca 50 cm tykt leirlag iblandet sten, på gammel naturbakke. Det skulle tilsi omtrent 30 m3 tilført masse. Avrettingslaget har vært avgrenset mot svillenes innersider og har vært dekket av flate stenheller, det opprinnelige gulvet i kirken.

Svillefundamentet

I 1844 ble galleriet flyttet vestover ved en utvidelse av kirkerommet på 8 alen. Gulvet ble samtidig tatt opp og det kan være da man fjernet det gamle hellegulvet og auksjonerte bort stenhellene. I 1887 sies i visitasmeldingen: "Hele grundmuren under kirkebygningen er flere steder meget brøstfældig og bør fuldstændig istandsættes og tætgjøres". Dette ble gjentatt i visitasmeldingen i1871: "...Der bør gjøres noget med grunden, saa at det kan blive tættere under kirkegulvet. Jord bør paafyldes under dette og muren repareres og kalkes udvendig".

"Endelig bør kirken skrues op, da den nu ligger helt nede på jorden uden fundamenter"(Kielland til Schirmer 29.02.1903).

"Grundmur findes omtrent ikke under kirken, der er kun et lavt hælletrin foran de to indgangsdøre, og bjælkerne ligger direkte over jorden" (Kielland til Schirmer 07.03.1903).

Svillene i stavkirkene er vanligvis lagt på flate heller eller en lav tørrmur som skille mellom bakken og treverket. Disse murene virker både som en fuktsperre og en understøttelse av svillen. Ved reparasjonen i 1913 ble kirken hevet betraktelig, nye dragere og sviller lagt inn og stavene kappet opp på svillen over gulvet. Men i loddlinjen for svillene ligger flere steder under skipet en rekke flate heller under byggflisen fra 1913, hellenes oversider synes å være i omtrent samme høyde. Dette kan ha vært de opprinnelige fundamenstenene for skipets sviller, som Kielland omtaler. det kan se ut som om de har ligget i overkant torv, men ettersom kirkegården er hevet har jord og gress kommet til å skjule dem og ligge opp på svillene. Mot hjørnene i skipet synes disse fundamentstenene å ligge mot loddlinjen for hjørnestavene. I alle hjørner er det uregelmessig lagte stener, jorden mellom dem er omrotet, så mørk jord er blandet med leire fra gulvet. En nærmere tolkning av dette må utstå til en eventuell arkeologisk undersøkelse er foretatt.

Sviller

Svillene er svakt trapesformet i tverrsnittet og har vært ca, 40-42 cm høye, med langsgående profil i overkant på utsiden:

. "...understokken i væggen mellom skib og kor var tjærebred paa østre side og afhugget i overkant med spor efter en thilenut..."(Kielland 1902:190).

Den østre svillen er best bevart i full høyde. Her ser man at den har vært tappet inn i en utsparing i den nordøstre hjørnestaven. Den nordre svillen har vært råteskadet og er derfor avskantet i nedre del og ny del er lasket på. Nåværende høyde i vest er 23 cm, i østre del 42 cm. Den vestre svillen er fornyet. Søndre svill er også opprinnelig og må være rettet opp etter signing mot øst.

Svillene har ligget på et lag flate heller direkte på den tidligere naturbakken i leirlagets ytterkant. Etterhvert som terrenget på kirkegården ble hevet la gress og jord seg oppover langs svillenes yttersider. Ved det har svillenes ytterside og underside blitt nedfuktet og angrepet av råte og derved gradvis mistet sin bæreevne. Av regnskapene går det frem at man i 1663 og 1672 skiftet ut sviller. I 1818 måtte man rette opp bygningen og avstive med kryssbånd i veggene. Av dette ser man at skipets sviller og hjørnestaver i nordvest og sørøst antagelig før 1818 har vært så svekket at hele bygningen har tatt til å rotere medsols. Man har hevet disse punktene og satt inn nytt tømmer.

På grunn av siging mot vest har nordveggen en nivåforskjell fra øst til vest på 18 cm, det vil si at det nordvestre hjørnet må ha seget minst så mye før hjørnestaven ble kappet og sten lagt under den ved en tidligere reparasjon.

"I væggene fandtes en saavidt vides enestaaende konstruktion, idet der på søndre væg var 2 store og paa nordre 3 store t h i l e s t a v e r, eller tykke stokke, der stod direkte på fundamentene. Understokkene var tappet ind i staverne paa samme maade som paa hjørnerne...2 lignende stave fandtes osaa i korvæggene..."(Kielland 1902:190).

Det synes som om veggene opprinnelig har hatt to mellomstaver, i søndre vegg er den østre mellomstaven nesten skåret vekk for å gi plass til vinduet på et senere tidspunkt. I stedet er det satt inn en grovt formet avlastningsstav. Mellomstavene er flathugget på innersiden og trædd ned over svillene.

Hjørnestaver

"Medens hjørnestavene ved andre stavekirker rider over understokkenes kryds, var her det motsatte tilfældet, idet stavene stod direkte paa fundamenterne, og understokkene var tappet ind i dem"(Kielland 1902:189).

Tegningene fra 1899 viser dessuten at nordvestre og sørøstre hjørnestaver på det tidspunktet var kappet og satt på fundamentstener. Disse ligger på tegningen midt oppå svillene( fig. 2).

Fig.2. Røldal kirke. Snitt gjennom skipet mot øst. Mulig fundament og hellegulv lagt i leire. Målt og tegnet av Jørgen H. Jensenius.

Det sies i regnskapene ikke noe om reparasjon av hjørnestavene. Grunnen til dette kan være at man enten lot dem henge på svillene, eller kappet dem og la sten under, det skulle altså ikke til noen nye materialer, som ved utskifting av svillene. Hjørnestavene i nordøst og sørvest er imidlertid tegnet med gress rundt, oppmåleren har ikke markert deres avslutning mot fundamentsten, selv om Kielland sier at:

"Stavene stod direkte på fundamentene og understokkene var tappet inn i dem" (Kielland 1902:190).

Dette er så pass unøyaktig beskrevet at det ikke kan fortelle oss om to av stavene virkelig har hatt fundamentstener. Uansett må det være mer av de nordøstre og sørvestre stavenes nedre ender som er skjult enn tegningen viser, og spørsmålet er da hvor mye som har vært skjult (fig.1 og 3).

Fig.3. Røldal kirke, sørveggen sett fra sør. Målt og tegnet av Fredrik Pettersen 1899, Riksantikvarens Arkiv.

Ingen bevarte notater fra denne tiden sier noe mer om dette, ingen av tegningene viser hva som kan ha vært. Det er heller ikke fotografier eller tegninger fra reparasjonen i 1913 som kan gi svar. Den kilden vi har finnes i Røldal Bygdebok, hvor forfatteren gjengir opplysninger gitt av Domenico Erdmanns assistent ved restaureringen av kirken:

"Kielland nemner at hovudstavane i langveggene stod direkte på grunnen. Om dette har kunstmålar Alfred Hagn, som hadde høve til å studera dette då kyrkjerestaureringa tok til i 1913, fortalt at stavane stod i eit lag leire. Stavane bar og merke på at dei hadde vore brende i endane...Trekolrester kan skriva seg frå at stavane har vorte preparerte for å motstå rotning" (Dalen 1960:72).

Det er ikke opplyst når Dalen har fått disse opplysningene, men Alfred Hagn døde i 1958. Dalen var lærer i Røldal og kan ha fått disse opplysningene når som helst under innsamlingsarbeidet til bygdeboken. Om vi kan ha tiltro til sitatet, det vil si om dette var noe som ble observert i 1913, sier Hagn at hjørnestavene sto nede i leirlaget da reparasjonen begynte, og at de var forkullet i endene. Siden det går frem av tegningene at i hvert fall to er kappet og satt på sten, må han ha ment de andre to.

Reparasjoner av kirken

Kirken ble istandsatt blant annet i1635(?), 1818, 1844, 1872 og 1913. Skifting av sviller, oppretting og kryssavstivning må foretas når de bærende elementene mister styrke og begynner å sige sammen. Tidligere opprettinger besto i at man hevet nordvestre hjørnestav og den nordre svillen for å motvirke videre siging mot vest av nordre del av skipet. På samme måte har man ønsket å stoppe sørveggens videre siging mot øst ved å heve sørøstre hjørnestav og svill. Kryssavstivningene i skipets vegger ble satt inn for å stoppe ytterligere bevegelser.

Imidlertid fortsatte de andre to hjørnene å sige, slik at nye skjevheter oppsto i bygningen. Reparasjonen i 1913 skulle motvirke dette ved at man la om hele den nedre konstruksjonen. Man kappet antagelig nordøstre og sørvestre hjørnestaver opp til midt på svillene. Kirken ble løftet ved at nye dragere og deler av fornyede sviller ble lagt på større fundamenter.

Drøfting av stolpe-/stavkonstruksjon

Terminologisk er betegnelsene på de ulike typer trekirker noe uklar. Det finnes spor etter ulike typer trekirker over hele Nord-Europa, hvor både veggplanker og takbærende stolper har vært gravet ned i jorden. I Norge har man funnet spor etter et tredve-tall trekirker der hjørnestolpene har vært gravet ned og der det er rimelig å tenke seg at veggplankene har blitt båret av en oppdelt eller sammenhengende svill som har ligget over bakken. Man har kalt denne type bygninger for stolpekirke selv om de kan ha vært bygget i stavteknikk. Betegnelsen stavkirker har vært reservert for bygninger der hjørnestavene hviler på fundamentstener over bakken. Følgene av denne ordbruken vil være at når man kapper en jordgraven stolpe og setter den på fundamensten over bakken skifter den navn fra stolpe til stav. I denne artikkelen blit allikevel den vanlige terminologien blir brukt.

I litteraturen om de eldre trekirkene er det ofte en oppfatning av at stolpekirker, definert som trebygninger med hjørnestaver gravet ned i bakken, ble utviklet til stavkirker ved at stavene er satt på et fundament over bakkenivå. Dette er beskrevet som et teknisk fremskritt som hindret at stolpene råtnet og kirken falt ned. De fleste som har skrevet om dette er enige om at en kirke med jordgravede stolper har hatt en brukstid på 50-100 år. Stolpekirkene har derfor, på grunn av denne forskjellen i løsning av hjørnene, blitt betraktet som midlertidige, mens de senere stavkirker har vært ansett som permanente bygninger. I det følgende vil det bli stilt spørsmålstegn ved disse oppfatningene.

Sviller

I de kjente kirkene i Norge har det vært sviller spent mellom hjørnestavene. De har en fals i øvre delen der veggtilene står. Veggtilene, svill og stavlegje og hjørnestaver danner ideelt en stiv plate som fordeler takvekten og vekten av seg selv over hele veggens lengde.

I Kirkestoleboken for Røldal står det at man i 1670-71 reparerte svillen under søndre sval. I 1672 reparerte man svillen på 4 favner under nordre sval, og i 1689-91 skiftet man ut 12 alen av svillen under østre sval. Dette gjelder svillene under svalgangene, de som var direkte utsatt for været og fukt fra bakken.

Hjørnestaver

Hjørnestavenes forbindelse med svillene er løst på en av to måter i de stående stavkirkene. Enten er svillene laftet i hjørnene og hjørnestaven er splittet i enden og trædd nedover de kryssende svillene (fig.4a). Alternativt er det spart ut til svillene i hjørnestavens base i to retninger og svillene møtes skråskåret inne i basen, der de er festet med gjennomgående trenagler (fig.4b). I de stående stavkirkene der svillene møtes i en utsparing i stavene varierer avstanden fra underkant svill til underkant base. Høyden varierer både mellom kirkene, og i de enkelte kirkene utfra høydeforskjell i tuften på stedet. Den kan ha vært ca.20 cm i Uvdal, Reinli og Borgund, ca. 25 cm i Høre og Torpo og ca. 30 cm i Lomen og Ringebu. For at hjørnestaven skal stå over bakken på en fundamentsten må altså muren under svillen være minst like høy som basens høyde under svillen, i tillegg kommer hellen hjørnestaven står på.

Fig.4. Tre hjørneløsninger. Tegnet av Jørgen H. Jensenius.

Det synes aldri å ha vært noe høyere fundament under svillene i Røldal, enn det som kan sees under kirken i dag, i 1903 sies det uttrykkelig at svillene i Røldal kirke ligger rett på bakken. Når svillene så har gått inn i hjørnestavenes baser, må det bety at hjørnestolpene har gått ned under svillen og svillefundamentet, og ned i bakken, selv om vi ikke kan si hvor dypt de har stukket. Med mindre det har vært en tredje og for oss ukjent løsning på møtet mellom sviller og base, er det vanskelig å tenke seg noen annen løsning enn at hjørnestolpene i Røldal har vært jordgravede (fig.4c).

Stabilisering

I litteraturen om stolpe- og stavkirkene har det ofte blitt gjort til et hovedpoeng at den jordgravede stolpen var en god løsning fordi den virket til å stabilisere bygningen. At innspenningen i bakken har betydd noe særlig for byggets stabilitet er tvilsomt. Et bøyningsmoment kan bare i liten grad overføres her, det viktigste man oppnår er å overføre vertikalkreftene og å holde svillene sammen i hjørnene. Et praktisk forsøk i Fyrkat viste at selv en nedgravning på 1 m var ikke nok til å avstive stolpenes øvre ender (Schmidt 1977:134, n.28). Bunnstenen i stolpehullet har også den funksjon at den fordeler trykket fra vegger og tak og hindrer siging som kanskje raskere enn råte ville kunne ødelegge byggets stabilitet. At man ved byggingen av stavkirkene kompletterte med skråbånd, kan ha med den økte vegghøyden å gjøre, og ikke bare at man gikk vekk fra den jordgravede stolpen.

Råte og bæreevne

Det er fremholdt at å grave stolpen i bakken var dårlig løsning, fordi den utsatte bygningens nedre konstruksjon for råte og "raskt" førte til at kirken falt ned. Det er videre fremholdt at da man satte hjørnestavene på en fundamentsten over bakken løste man byggets vedlikeholdsproblemer. Dette skal også ha gjort det mulig å utvikle bygningstypen videre til den basilikale stavkirken med hevet midtrom vi kjenner.

Ved å stå nede i bakken vil fukt etterhvert kunne svekke bæreevnen. I hovedsak vil feltet i bakkenivå være utsatt, dersom overflaten her er ubeskyttet og stadig utsettes for fukt. For å motvirke problemet med fukt under bakkenivå har man sett at byggerne la sand og en flat helle i bunnen av stolpehullene, og svidde av stolpens nedre ende for å lukke cellene. De fylte også stolpegropen med stener inntil treverket. For å motvirke fukten i jordskillet har man kunnet forlenge takutspringet eller montere en svalgang. Da hindret man også nedløpsvann i å komme til stolpen og eventuelt trenge ned i stolpegropene. Alt dette ville utsette fuktangrep på stolpene og forlenge deres levetid. De rester av stolper som ofte finnes i arkeologiske undersøkelser er kanhende tegn på at byggerne ved drenering og annet lyktes i å bevare stolpene hele og bærekraftige i lang tid, slik at man ved kirkens nedrivning har hugget stolpene av i bakkehøyde, like under svillene. Det vi finner er derfor kanskje restene av disse avhuggete friske stolpene, som i mellomtiden er forråtnet.

Når det blir en svekkelse av treverket ved råte, vil treverket komprimeres og gi etter. Da overføres de vertikale kreftene som skulle tas opp i hjørnestavene til andre deler av konstruksjonen. Vi tenker oss vanligvis at det er hjørnestavene som bærer det meste av takets vekt i en stavkonstruksjon, at hele bygningen derfor er avhengig av at disse står og er intakte. I de fleste stavkirkene ser vi at taket hviler på stavlegjene som igjen er felt ned i stavenes øvre del. Men bæringen av stavlegjene er fordelt både på staver og tilevegg, og overføres videre til svillen. Og i og med at svillene er tappet inn i hjørnestavene, vil det i hovedsak være svillene som tar vekten fra hjørnestavene om de mister sin nedre bæreevne.

Siging

Dette var tydelig før reparasjonen av skipets nordvegg i Ringebu stavkirke i 1980. Der viste det seg at den nordøstre hjørnestaven ikke lenger hadde bæreevne i nedre del, siden fukt utenfra gjennom lang tid hadde trukket opp i stavens bunnflate og råte gradvis hadde ødelagt treets bæreevne. Mye av vekten av staven, tileveggen og stavlegjen med taket ble dermed overført til svillens østre del. Så lenge svillens nedre del på dette stedet hadde bæreevne, ville man ikke få noen siging i konstruksjonen. Først da den begynte å gi etter var det fare for siging, og siden sammenføyningene mellom tak og vegg er en leddet konstruksjon, kan de ikke ta strekk, hele bygget vil bevege seg og oppstår skader oppover i bygningen.

Selv om hjørnestavene gradvis mister sin bæreevne, vil ikke bygningen dramatisk og plutselig falle. Det er en stor treghet i tak og vegger, og uansett vil hjørnestolpene henge på svillene, inntil de også eventuelt gradvis blir svekket av råte. For å hindre siging og skader av svillene må de repareres eller skiftes, mens det er nok å kappe stavene over bakkenivå der treet fremdeles er sunt og legge en sten under. Ved en slik oppretting og stabilisering vil bygningen fortsatt kunne stå i lang tid, så lenge svillene har samme volum.

De eldre trekirkene i Norge

Vi vet ikke hvilke forventninger byggherre og bygger har hatt til kirkenes varighet, soliditet eller vedlikehold. Det er ingen kilder som skiller mellom midlertidige kirker og kirker som er forutsatt å stå evig. Kirker bygget i misjonstiden ble innviet som alle senere kirker, etter et dedikasjonsrituale som proklamerte kirkene innviet for evig tid. Vi kan heller ikke forklare hvorfor stolpekirkene synes å ha blitt erstattet av de "forbedrede" stavkirkene på 1100-tallet bare ved å henvise til fuktproblemer i de jordgravede stolpene, det å vektlegge akkurat én forandring som sentral er å forenkle problemene. Spørsmålet om hvorfor man etterhvert valgte å sette stavene over bakken uten denne innspenningen, må ses på som en del av en større nytenkning omkring kirkearkitekturen i denne perioden og kan ikke bare forklares som en funksjonelt betinget løsning.

"...at forsøge videre med undersøgelse af de ældste gamle kirker, forat vi muligens kan faa nærmere klarhed over den første stavekirketypen, den som er laant i sine grundprinciper fra angelsakserne. Muligens findes endnu rester nok til at få klarhed over stavekonstructionens første spirer og senere udviklingsgang. Jeg synes de to undersøgelser paa Urnes og i Røldal har sat mig med en gang op i den ældste type vi har..."(Kielland til Schirmer 23.09.1902).

Det vil alltid være forandringer fra en bygning til den neste, nye ønsker og behov fører til alternative løsninger. Man har i norsk middelalder hatt ulike bygningsmåter, i sten og tre og i kombinasjoner av disse materialene. Selv om det ble utviklet nye bygningstyper, har de gamle nødvendigvis ikke gått ut av bruk, men er forblitt en del av et bygningsmessig repertoar i lang tid enkelte steder. Det er kanskje en slik overlevert bygningstype vi står overfor i Røldal (fig.5).

Fig.5. Røldal kirke, mulig rekonstruksjon. Tegnet av Jørgen H. Jensenius.

Konklusjon

Det har vært sagt om Røldal kirke at den er noe annerledes enn det vi vanligvis kaller stavkirke, og at noe ved den minner om Finnesloftet på Voss. Det er i denne artikkelen fremlagt ulike argumenter for at Røldal kirke kan ha hatt jordgravede hjørnestolper. Viktige argumenter er Kiellands undersøkelse i 1902 og utsagnet fra Hagn om at stolpene ved reparasjonen i 1913 sto nede i leirlaget og var svidd i endene. Kanskje har to av dem hatt sine opprinnelige lengder inntil de ble kappet i 1913. I så fall har de vært del av den bærende konstruksjonen i kanskje 6-700 år. Dette motsier den aksepterte oppfatning av at det var den raske svekkelsen av bæreevnen i de jordgravede stolpene som gjorde at man rundt 1100 gikk over til staver satt på stenfundament over bakken..

Forklaringen på forandring av byggemåte og utviklingen av stavkirkene med hevet midtrom må derfor være mer kompleks, det kan ha å gjøre med en årsak som enda ikke er formulert. Siden Røldal kirke opprinnelig ikke har hatt kor og ingen dekor, er det derfor mulig vi her står overfor et bevart eksempel på en bygningstype som er eldre enn stavkirkene, men som ikke nødvendigvis er en relikt fra stolpekirkene. Det kan ha vært en bygningstype som var i bruk parallelt med trekirkene reservert for andre formål. Det vi ikke vet er hvorfor denne bygningen er tillempet og anvendt som kirke i Røldal.

Denne artikkelen har samlet indisier. For entydig å kunne fastslå Røldal kirkes opprinnelige form og konstruksjon, må det foretas ytterligere arkeologiske og bygningsanalytiske undersøkelser.

Bibliografi

Upubliserte arbeider

• Bull, Henrik. : Innberetning om oppmåling i Røldal kirke, Oslo 12.05.1943. I Riksantikvarens Arkiv.
• Erdmann, D. : Brev av 24 sept. 1917 til Fortidsminneforeningen. Riksarkivet.
• Kielland, J.Z.M. : Brev til H.M.Schirmer 1902 og 1903. I Riksantikvarens Arkiv
• Kirkestolebok : Tidsrommet 1663-1722, Statsarkivet i Bergen, Riksantikvarens Arkiv
• Visitasmelding : Bjørgvin biskop, visitasmeldinger 1866-1877, Riksantikvarens Arkiv

Publiserte arbeider

Forkortelser

• Aarsb. : Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring, Aarsberetning. Kristiania/Oslo 1845-

Litteratur

• Anker, Peter : Stavkirkene deres egenart og historie. Oslo 1997
• Bendixen, B.E. : Udgravninger og undersøgelser i Røldal. Aarsb. 1892, s.15-61.
• Berg, Arne . Finnesloftet på Voss. Årboken 1949:3-35
• Berg, Arne : Norske tømmerhus frå mellomalderen, v.I, Oslo 1989
• Berg, Arne : Norske tømmerhus frå mellomalderen, v.V, Oslo 1995
• Christie, Håkon : Stavkirkene - Arkitektur. Norges kunsthistorie, v.7, Oslo 1981:253-355
• Dalen, Knut & Alma: Røldal bygdebok. Bergen 1960
• Dietrichson, L. : De norske stavkirker. Kristiania 1892
• Hauglid, Roar : Norske stavkirker. Bygningshistorisk bakgrunn og utvikling. Oslo 1976
• Kielland, Jens Z.M.: Undersøgelser ved Urnæs, Undredal, Gaupne og Røldal kirker, samt iagttagelser paa en reise gjennem Valdres. Årboken 1902, s. 158-201.
• Kielland, Jens Z.M.: Mindre stykker. Finneloftet paa Voss. Årboken 1903, s.252-3.
• Schmidt, H. og O.Olsen: Fyrkat I - en jysk vikingeborg. Nordiske Fortidsminder. Serie B. v.3, Kbh. 1977